Jakten på Storflåtan (2)

Feuilleton

av Bjørn

..fortsetter..: Og en kilometer eller to østover og sørover ligger pampevillaene tett i tett langs idylliske sivkransete tjern med robåter og vannliljer(bildet). Her hviler en aura av mange nye euro og mye gammel rikdom fra mange harde jobbetider.
Navnet Djevelsjøen, for det heter det jo på norsk, ga selvfølgelig trolske assosiasjoner. Men det skal godt gjøres å imponere oss med trolskhet. For hva kan være mer trolsk enn Storflåtan en bitende kald sommernatt i juni (ingen steder er sommer-nettene kaldere enn ved Storflåtan), når du har dratt fram vinterulla for å tåle den kalde nordvesten som siger ned fra Ringkollen. Ørreten biter ikke, men likevel er sommernatta aldri mer skinnende og aldri er skyggene vakrere... Eller en maimorgen med rimfrost og svinnende isflate i kilometervis innover mot demninga og elveosen på den andre siden av det svære vannet. Med en enslig hegre i flukt over den blygrå vannflaten, i taus kamp mellom furutoppene med tre skrikende skjærer.
Likevel, til tross for at vi visste at det ikke var Storflåtan vi gikk til, var det med den velkjente lettheten i beina at vi la i vei innover den høstvarme løvskauen mot Djevelsjøen, langs en dumpete kjerreveilignende sti med delvis ganske løs sand. Kjerrer hadde nok ikke kjørt her på lenge, men syklister så vi, og cordfløyelskledte berlinere, ikke med tyrolerhatter, og heller ikke så mange med disse overklasse-dynejakkene uten ermer.
Dem var det flere av, det visste vi av erfaring, på den andre siden av skogen, på den andre siden av motorveien, ved jaktslottet, men her var det hverken jaktslott eller veldig mange hunder...fortsettes..

Knut er blitt stor

Isbjørnen Knut er blitt stor og møkkete. Men han er i live. Hver dag utfører han små opptredener for en anselig tilskuerskare i dyrehagen i Berlin. Sitter og klør seg mot en stubbe, lunter rundt i det lille riket sitt. Som en ekstra gest for oss fra det høye nord denne dagen reiste han seg på to. Mengden gispet. Men han sa ingenting. Men budskapet var klart. Se så lang jeg er blitt.
Dreck-kerl, sa en eldre kvinne litt foraktfullt i menneskemengden ved siden av oss. Og mente altså med det å si hvor møkkete han er. Men hvordan holde seg ren og pen i det møkkete Tyskland, langt fra det vidunderlig nyskurte isødet han kommer fra.

Men mens Knut er en stillferdig fyr som ikke skaker opp naboene var det mye lyd i løvekongen lenger innover i dyrehagen. Den bura og brølte så det ljomet helt bort til de pelskledte på Kurfürstendamm noen hundre meter lenger borte. Frua som lå ved hans føtter vørte ham ikke. La ham bare holde på, sa hun. Han forsøker bare å gjøre inntrykk på løvene i nabolaget. Han forstår aldri at det ikke fins andre hannløver enn han i dette nabolaget..bjørn.

Rena Faen

Fra et skandinavisk ståsted er det klart at et slikt firmanavn vekker oppmerksomhet. Og en viss munterhet. Firmaet er kanskje et vaskebyrå som gjør rent fortere enn fan? Eller er det en fan-klubb det handler om? Fæn eller faen? Rett og slett en fænklubb for djeveldyrkere?
En skal jo heller ikke undervurdere biltypen. Det ser da vitterlig ut som en Think? El-bil her i Berlin? Et lite stykke Norge her ute i den store verden? Det var som fan.
PS Leseren får unnskylde alt som måtte lede tanken i retning av tekstreklame. Det er helt utilsiktet.

November 1989

Her rett ved Ostbahn ligger rester av muren. Det har vært en stor debatt om den skal rives. Foreløpig er den her. Noen hundre meter lang. Med grafitti og tags og påskrifter av alle slag. Mange tegninger og tekstinnslag er talende. Bildet forteller noe om strømmen av mennesker som stormet murens grenseoverganger da det endelig var mulig å komme fritt gjennom. Natten mellom 9. og 10. november 1989 gikk strømmen fra øst mot vest: hele familier, enkeltpersoner, barn, unge, gamle. sidsel

Jakten på Storflåtan (1)

Feuilleton

Av Bjørn

Jakten på Storflåtan begynte ikke som den pleier å gjøre, på Damtjern.
For så å følge den slagne landevei langs tjernet, forbi veiskillet mot Heggelia og kjerrat-restene inerst i vika. Der veien forlater tjernet og går i den lange svingen over myra, gjennom den lave skjæringa i kollen som skiller Damtjern de få høydemetrene fra Storflåtan. Før veien kommer fram i den grunne vika i vassenden der kjerratmuren står som et lite pussig steinslott i morgendisen.
Nei, denne gang begynte jakten på Storflåtan på en litt støvete utekafe i Grunewald, en halvtimes skranglete tur vest og sør for Berlin med S-bane og U-bane. Og vi visste godt, da den trinne servitrisen disket opp med rykende suppe og øl(bildet), at det ikke var Storflåtan vi ville finne denne dagen, men tvert i mot Teufel See, som vi foreløpig bare hadde lært å kjenne på kartet. Den skulle ligge noen kilometers vei vestover, inne på skauen, halvveis til den store innsjøen som heter Havel.
Skjønt uttrykket "inne på skauen" virker strengt tatt litt malplassert her. Det er langt mellom de tunge, mørke, nord-eropeiske granskogene som inviterer til den slags forestillinger; her er slett ikke tomt for folk, ingen dype juv, ingen ville berg. Her er lett og sorgløs skog, lys og vakker, med et dryss av tørre blader på det fine slettelandskapet mellom de slanke trærne...fortsetter..

Minner (1)

Noen hundre skritt sør for Brandenburger Tor ligger det nye holocaust- monumentet med hundrevis av kistelignende grå kasser. De er atskilt av brusteinbelagte, smale gangveier som beveger seg rettlinjet, men med høydeforskjeller som gir deg en merkelig svevende følelse når du går rundt i det enorme monumentet, som dekker et helt kvartal i det sentrale Berlin.bjørn

Minner(2)

I Hackesche Hof, i gateinngangen til bakgården der bl.a. kinoen Central ligger, finner vi en bronseplakett til minne om Otto Weidt, en bokbinder som drev et verksted med hovedsakelig jødiske blinde og døvstumme i krigsårene. Han gjorde alt for å redde dem fra den sikre død, står det på plaketten. Langs husveggen ligger det flere blanke messingplaketter nedmurt mellom brusteinene. På fire av dem står navnene til familien Salinger som åpenbart bodde i det samme huset. Georg født 1892, Rosa født 1893, eldstedatter Ursula født 1919, og Gerd født 1922. Ursula ble deportert til Riga og drept der i 1942, de tre andre ble sendt til Auschwitz og drept der året etter. bjørn

Gøy på kino

I Berlin er det gøy å gå på kino. I hvert fall på de kinoene vi velger å gå på. Her er det ikke noe glitter og stas, stål, glass og betong og neonskimmer. Her er det dunkelt og enkelt, med kort vei til ølpåfyll og røyk i foajeen.
På Kinotheater Hackesche Høfe skulle vi se Ang Lee's siste film, som heter "Gefahr und Begier" på tysk. Inngangen var bortgjemt i en krok i bakgården, seks etasjer opp på loftet, man følte seg hensatt til Cinema Paradiso, så gammelt og fint og nedslitt var det.
Halvveis i filmen, midt i de heteste sex-scenene, som riktignok foregikk opp-ned, men vi tenkte det var da veldig kunstnerisk og flott, og spiller det noen rolle hvem som ligger øverst.., - kom kinomaskinisten løpende inn, han var på gråten. Han hadde snudd rullen. Utilgivelig.. Dagen etter fikk vi se resten.
Noen dager etter gikk vi på Central kino i det samme området. Det var innerst inne i en nedtagget ruin fra DDR-tiden (kinoinngangen i trappa til venstre på bildet). En skrekkfilminspirert kafe i første etasje. Helt etter vår smak. Vi skulle se noe som skulle være en storfilm med Lino Ventura og Alain Delon (Jubileum: 20 år siden Lino Ventura døde): "Die Abenteurer".
Den var fra tidlig sekstitall. Mye var borte med tidens tann. Høydepunktet, med Delon som flyr gjennom Triumfbuen, var helt borte. Mye annet også. Hver gang filmen røyk var det en ny runde med øl. Det ble mye øl. Det tok to timer og da vi tenkte det var slutt, gikk vi.
Neste gang skal vi se noe annet gammelt og artig. Skitt med nye kinoer, snart blir de vel digitalisert, også..bjørn

Jeg fant, jeg fant (1)

Tunga mi.
Søndagsmarkedet ved Mauerpark er unikt. Det er vel ikke den ting som mangler. Alt er her: Skruer, spiker, kopper og kar, alle mulige klesplagg og sko. Vesker og stæsj, smykker, bilder og ja, speil. For det var nettoppp det denne mannen fant. Et fint håndspeil. Og hva annet kan en bruke det til enn å inspisere helsa, nærmere bestemt tunga. Som vi vet, øynene er sjelens speil mens tunga viser kroppens tilstand. Strekk ut… sidsel

Jeg fant, jeg fant (2)

Kassevis med gryter og lokk.
I vårt fullt møblerte husvære har vi nesten alt. Men etter noen dager oppdaget vi at det var noen mindre mangler. Grytene har ikke lokk som passer. Det hadde vi derfor på planen i dag: finne lokk. Her i denne haugen av lekkerbiskener fant vi to flotte utgaver. Dessverre var selgeren vrang og ville ikke selge lokk uten gryter. Sådaså. Heldigvis fant vi et gryteløst lokk et annet sted – 1 euro takk – og vi kan nå koke mat på anstendig vis – under lokk. sidsel

Den krumme lanke

Ved et pussig tilfelle som kan se ut som en tanke laget vi en tittel til dette videoinnslaget - vårt første på denne blogg! - som handler om en krum lanke. Men det handler altså ikke om den søte pusselanken som jeg holder for munnen her jeg sitter på vertshuset Schildhorn og venter på fiskesuppe, men, slik det fremgår av videoen, om bukten som vi kan se i bakgrunnen når kamera snur og vi ser Sidsel ved samme bord. Lanke er altså en dialektbetegnelse på en bukt her på vestkanten i Berlin-området. Sidsel anslo at det var cirka fire gram fisk i fiskesuppa da den kom. Jeg støtter anslaget. bjørn

Sangerinnen i Getsemane kirke (4)

Feuilleton

av Bjørn

...fortsetter:.. Det tenkte vi, men så var konserten over og det var tid for gratulasjoner og blomsteroverrekkelser, og de mannlige koristene, i hvert fall noen av dem, dristet seg til å kysse hånden til den vakre, lille kvinnelige kordirigenten med det flotte, svarte håret flommende nedover den smale ryggen, og det russisk-klingende navnet – Natalija, og da turen kom til den svaiende mezzosopransolisten gjorde hun det samme. I en overdrevet, keitete bevegelse tok hun den utstrakte hånden til den vakre kordirigenten og førte den opp mot munnen. Så smilte hun plutselig med den smale, skjeve munnen i et keitete, men også lystig smil, og idet hun kysset den smale dirigenthånden viste hun i et kort glimt en perlerad med perfekte, hvite tenner. Og vi så det alle sammen, som et vell av lys gjennom de fargerike blyglasssvinduene i Getsemanekirken en tung gråværsdag i Berlin i oktober. (slutt)

Wurst, Würste, Würstchen

Matspalte: Vi har kommet til pølseland. Det sto å lese her på broen for enden av Swinemünder-strasse. Skal vi ta det bokstavelig, tro? En kan gjøre seg sine tanker om skribleriet. Jovisst. Men la oss holde oss til maten: pølser er godt, da.*
Tennene løper jo i vann bare ved synet av dette enorme utvalget av dem, stappet med alt mulig pussig. Korte og tjukke, lange og tynne, lange og tjukke. Alle mulige varianter. Bratwurst, Kochwurst, Wienerwurst, Currywurst. Faktisk tror jeg det kan la seg gjøre å spise pølser hver eneste dag gjennom hele oppholdet uten å måtte putte i seg samme type mer enn en gang. Nå har jeg da også gjort et oppslag i Wikipedia (!) på Wurst og funnet en omfattende artikkel med et utall lenker som bekrefter dette med artsmangfoldet. Riktignok må en huske å være kildekritisk til det man leser her i dette leksikonet, men akkurat i dette spørsmålet om pølser får jeg vel si at das ist mir wurst.
sidsel

*Je weniger die Leute wissen, wie Würste und Gesetze gemacht werden, desto besser schlafen sie!“

Sangerinnen i Getsemane kirke (3)

Feuilleton

Av Bjørn

..fortsetter:..Og vi som satt der og fortsatt tenkte delvis på det som ble fremført for oss og delvis på Käte Kollwitz og krig og død og elendighet, vi stirret fascinert på et sammenbitt, skjevt ansikt, med en munn som knapt åpnet seg, og en mørk, stri lugg som et ekstra tungsindig gardin over en ikke særlig høy panne, - og for oss fremsto den lange mezzosopranen som et anakronistisk fyrtårn som sto der for å minne oss om fordums elendighet, og vi tenkte hvor er en Käte Kollwitz i dag, med den kunstneriske uttrykksfylden som kunne vekke verdens mennesker mot krigen, - slik de glatte, "realistiske" tv-bildene, som er så lette å se vekk fra, ikke makter å gjøre det..
I det vakre, men hverdagsnedslitte kirkerommet var synet av denne figuren midt blant de unge, velsminkede musikerkollegene, med blanke ansikter og grasiøse, veltilpassede bevegelser, på alle måter sært. Hva gjør hun når hun ikke synger, tenkte vi. Når hun går svaiende gatelangs og rager et hode høyere enn alle andre, og det ikke kommer noen vidunderlige mezzosoprantoner ut mellom de sammenknepne leppene.

Sannsynligvis går hun ikke ut i det hele tatt, men sitter inne i en gammel nedslitt DDR-leilighet på Prenzlauer Berg og er trist med den skjeve munnen lukket. Men så tar hun fram notene til Vivaldis «Gloria» og så står hun foran notestativet med hodet på skakke og slipper til det himmelske igjen...fortsetter

Pistoler i riksdagen

Wenn jemand eine Reise tut, dann kann man was erzählen, skrev dikteren, og for den som leser Frankfurter Allgemeine er det også mulig å plukke opp noe:
Som i dagens beretning om valgkampen i Polen, der opposisjonsleder Donald Tusk i en TV-duell i går kveld med ministerpresident og tvilling Jaroslaw Kaczynski kapret 67 prosent av seernes støtte med følgende beretning om et møte mellom ham selv og "Herr Jaroslaw" i en av riksdagens heiser.
Tusk, med et stort smil: "De gir alltid foran kameraene inntrykk av å være en varmhjertet person.."
Ministerpresidenten, også med et stort smil: "Det er fordi jeg er en varmhjertet person.."
Tusks smil stivner i et uttrykk som får applausen i studio til å bråstanse. Så forteller han om møtet i heisen:
"Plutselig trakk Jaroslaw en pistol opp av lommen og sa: Å drepe deg ville for meg vært like enkelt som å spytte.."
Så smilte Tusk igjen, mens ministerpresidenten for en gangs skyld mistet talens bruk i et halvt minutt...bjørn

O lykke

I vår utlendighet er vi helt uforvarende dumpet opp i et veritabelt teknologisk paradigmeskifte. Vi flyttet til Berlin, med tanke på en vidunderlig ny verden fri for traurige norske TV-programmer (les nyheter), og til en leilighet som vi visste var særs dårlig utstyrt med nye medier. Javel, det er en bredbåndkabel her, men TV'en er eldgammel og helt ubrukelig og står bortgjemt i en krok. Og ikke før har vi levd oss inn i denne vidunderlige TV-frie verden, så starter NRK en helt ny verden for oss alle: Nett-TV. Og det til de grader at vi søndag kveld - på Sidsels flotte nye PC til 6000 kroner - har sett hele Dagsrevyen, hele Sportsrevyen, hele Kvitt eller Dobbelt, og i øyeblikket er i ferd med å rive oss løs fra Nils og Ronny. Og i går så vi hele Løvebakken, og fredag hele Jordmødrene, inklusive trillingfødsler, og hele Forbrytelsen. Det siste på dansk TV. O lykke! Bjørn

Hva gjør berlinere i Grunewald på en lørdag?

Vi hadde jo fått mersmak. Denne vakre skogen ville vi gjerne se mer av. I går gikk vi inn på den litt flotte siden som er omkranset av store villaer. Slik det står i guiden "et av Berlins mest elegante boligstrøk". Brostenslagte stier et stykke på veien til Jaktslottet, som denne lørdagen kunne invitere oss inn på diverse vilt-retter. Vi lot oss friste med en fasanbuljong og rådyrterrin (som ikke var suppe, men en slags postei). Du verden. Men ja, her ble det raskt fullt, så ett svar på spørsmålet er jo at berlinere spiser lunsj i Jaktslottet som ligger vakkert til ikke langt fra Grunewaldsee. Men det mest påfallende denne lørdag formiddag i skogen var innslagene fra dyreriket. Vi må ha møtt omkring tusen utgaver av menneskets beste venn. Hunden. I alle varianter, størrelser, raser og utgaver. Bjeffende, hoppende, lekende mellom våre og andres bein. Morsomt i starten, men etterhvert ble det hele til det vi i ettertid har klassifisert som et hundehælvete. Særlig ved sjøen der alle skulle hente pinner og baller som ble kastet ut i vannet og dyrene som frydefullt hentet tingene og deretter ristet seg på både den ene og den andre i nærheten etter endt dukkert. Jovisst var det artig. Og nå vet vi jo hva berlinere gjør på lørdag formiddag. I hvert fall noen hundre av dem. Sidsel

Sangerinnen i Getsemane kirke (2)

Feuilleton

av Bjørn

...fortsettelse: Hun hadde en fantastisk stemme, men hun åpnet nesten ikke den skjeve munnen, og det var påfallende og nesten komisk på et grotesk vis, siden hun sto ved siden av sopranen med de ekstreme munnbevegelsene. For oss som satt et stykke ned i kirken ble det paradoksalt nok noe himmelsk over fenomenet: Det var som den mørke kvinnestemmen med den sommerfugllette vibratoen svevet for seg selv under det høye kirketaket, løsrevet fra resten av det svulmende akustiske lydbildet.

Den lange sangerinnen vaiet som et velkledt fugleskremsels i en mørk, enkel, men vakker, utringet kjole, med hodet tragisk på skakke på den lange halsen som raget opp fra et nesten mannhaftig, bredt skulderparti, og hver gang et av hennes solopartier var over og hun skulle sette seg ned ved siden av medsolisten, var det med stor forsiktighet at hun foldet sammen den lange skikkelsen og anbrakte den i sittende stilling. Det var som hun pustet lettet ut hver gang hun lyktes, og vi som satt på de harde trebenkene og fulgte forestillingen var imponert over at hun ikke hadde revet med seg noen av kollegene i det kompliserte foretakendet...fortsettes...

Drageløperne

Langs de knapt synlige sporene etter det som en gang var den forhatte muren mellom øst og vest, i det som en gang het Schwedter Strasse og fortsatt gjør det lenger sør i byen, og som nå har fått navnet Mauerpark, løper hundrevis av barn med fargerike draker på den røffe plenen som går helt opp til de lange fotgjengerbruene som forbinder landet nord og sør for det enorme jernbanesporområdet mellom Swinemundebrucke og brua som danner forlengelsen av Schwedter Strasse og Mauerpark.
På Swinemundebrücke har et filmteam rigget opp en hel liten DDR-kontrollpost med vakttårn og spanske ryttere og en look-alike mur av kryssfiner og pappmachet. Langs den filmoppstasete gata står rustne og nedslitte Trabanter og Wartburger og Moskwitcher og venter på å få sine siste femten minutters berømmelse, for dette skal bli en all-tysk og kanskje internasjonal tv-serie.

De av oss som har vært på sånne steder før kvepper når en øst-tysk grensevakt i full mundur stamper sine jernebeslåtte støvler i den harde brusteinen, på vei til statistgarderoben for å skifte til sivil... bjørn

Dueslag

Bare opp en trapp like bak joggestadion, i området der muren lå, en liten bondegård med hester kaniner, geiter og ja, et dueslag. Dette skulle min gamle far ha sett: dueslaget: abagoa og rokokokooo. Berlin i et nøtteskall: overraskelser. sidsel

Sangerinnen i Getsemane kirke (1)

Feuilleton
av Bjørn

Hun var lang. Hun raget et hode over den andre solisten, en kortvokst, krølleblond sopran med store munnbevegelser. Vi hadde vært på Kollwitz-utstillingen ved Kurfürstendamm tidligere på dagen og sopranens munnbevegelser minnet oss om de tragiske Kollwitz-figurene med vidåpne munner _ som i dødsangst. Den lange kollegaen, mezzosopranen, minte oss også om Kollwitz, men mer på grunn av sin generelt tragiske framtoning. Hun het Christina, og så noe på K...(fortsetter..)

Slik bor vi

Hverken pisking eller korsang til Vesper i vårt klosteraktige soverom med de vakkert buede vinduer, skjønt det blir litt jogging og morgengymnastikk for å forberede de harde dagene med timelange turer i by og på land. Følg med..

Ut på tur

Herlig formiddagssol på S-bahn-perrongen i Schönhauser Allé i dag, onsdag 10. oktober, på vei til Skogen, eller Grunewald som det heter her. Vår første dag på utflukt brakte oss til Wannsee, der det riktignok var vann, men ikke så mye sjø, i hvert fall var det vanskelig å få kontakt med sjøen, for strandsonen var svært bebygd. Så vi tok banen tilbake ett stopp til Grunewald og der var altså Skogen. Stor, flott skog med villsvin og bøketrær, og skogen var gravd opp, det så ut som de ville svinene hadde gått amok med de ville snutene sine, på jakt etter trøflene sine, men kanskje var det skogvokterne, for vi så en hel flokk av dem, stuet sammen i en liten pick-up. De så ut som de kunne ha gravd opp en del skog. Skogsturen gikk hele den lange veien langs de strake, sandete grusveiene til Teufel See, der nakne både menn og hunder badet, og det var vakkert motlys innimellom trærne, og selv om vannet så svært møkkete ut sto det på et skilt at det var flott vannkvalitet. Men vi badet ikke, men spiste gulasj og reiste hjem til Bøkeskoggata vår.