Slott sorgløs

Forrige gang vi besøkte Slott Sanssouci i Potsdam, var det i den lett depressive atmosfæren under kommunismen på syttitallet. Den gang som nå var Potsdam delstatshovedstad i Brandenburg, men den gang altså i den pussige statsdannelsen DDR. Den småsure lukta av brunkull hang i lufta og all verdens innsats var ikke gjort for å holde alle gyldne og dekadente forsiringer i maksimal skikk.
Når vi så inntreffer her en småsur gråblek novemberettermiddag rett før skumringstimen et trettitalls år seinere er stemningen strengt tatt ikke så veldig annerledes. Skiltet foran inngangsdøra viser fortsatt stengt, slik det gjorde den gang, men nå bare fordi vi faktisk har somlet så lenge med å komme fram til selve slottsinngangen at man har rukket å stenge for dagen. Og været er like småsurt og gråblekt som under kommunismen..
Men hovedsaken i Sanssouci-slottet er tross alt (kan vi si som altså aldri har prestert å komme innenfor dørene..) det omliggende parkarealet, de fantastiske trappene (se video), vinrankene på avsatsene, de snorrette alleene, det dekker hele 2870 mål, og jeg som syntes jeg hadde det romslig på to mål i Solveien i sin tid.. Den svære parken ble anlagt i en gammel frukthage i 1725, mens selve rokokkoslottet ble bygd av Fredrik II i 1745. Det praktfulle interiøret, som vi altså aldri har fått beundret, er laget av herrene med de fjonge navnene Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff og Johann August Nahl.
Fredrik II, som også ble kalt Fredrik Den Store, elsket slottet så høyt at hans siste ønske var å bli begravd her sammen med sine mynder. Først i 1991 ble hans siste ønske oppfylt, i mellomtiden vansmektet han - og hundene - i en grav ved Garnisonskirken i Potsdam..bjørn..

Berlin i mitt hjerte

Det er med et visst vemod jeg i disse dager pakker sammen. Noen eiendeler rikere: bøker, CDer, DVDer. For ikke å glemme tøfler, joggesko og en tykk, varm vinterjakke med hette. Husker godt hvordan jeg opplevde de første dagene her: begeistring høyt og lavt. Byen, gatene, livet, lydene, kafeene, maten, U-bahn og S-bahn og det gikk aldeles rundt for meg så mange reise muligheter det var. Men også så komplisert. Hvilken retning? Hvilket nummer på banen eller toget for å komme hvor? Og hvor skulle en bytte? Etter hvert oppdaget vi også trikken som bidro til å gjøre transportmulighetene enda bedre. Vi startet hver morgen med entusiastiske joggerunder på den nærmeste sportsplassen her. Deretter gikk turen innom den lokale utgaven av varekjeden Kaisers for å kjøpe ferskt brød og avis. Berliner Zeitung ble daglig lektyre og en venn på veien inn i de berlinske nyheter, samfunnsbetraktninger og kultur.

Etter disse åtte ukene har jeg gradvis gått dypere inn i Berlin. Det har kommet en annen forståelse for de enorme konfliktene byen huser. At muren ble revet og Øst og Vest ble gjenforent har på kort sikt kanskje skapt flere problemer enn løsninger. I flere artikler forteller Berliner Zeitung om de enorme levekårsforskjellene som gjelder. En undersøkelse om barns oppvekstvilkår er knusende. Medforfatter av rapporten, Jürgen Borchert, sier rett ut at det er en katastrofe uten sidestykke. Hvert 6. barn hører hjemme i familier som har inntekter under fattigdomsgrensen. Og de fleste av disse barna bor i de store byene i øst. Veldig mange dropper ut av skolen. Arbeidsløsheten er stor. Vi har sett litt av dette i løpet av våre uker. Det er et stort antall unge, tyske tiggere. De står utenfor butikkene og tog-stasjonene med papirbegrene sine, to-tre hunder og har gjerne etablert en sitteplass med poser og tepper og bagger. Berlinernes utfordring må være å gi disse unge utdanning, jobb og muligheter for et godt liv.

Til tross for et nytt og skarpere blikk og en viss hjemlengsel, er begeistringen for byen her like sterk som da vi kom hit tidlig i oktober. Berlin som rommer det meste av kultur, historie, debatt og opplevelser. Riktignok tok frisksporten og joggingen en brå slutt etter at vi begge i noen dager lå rett ut med radbrukne rygger. Vi fikk jo også et betimelig spørsmål hjemmefra, som reaksjon på våre joggerapporter: Er dere på helsefarm der nede, eller? Det har vi altså ikke vært. Vi har gått deilige turer i Grunewald og nå reiser vi jo rundt på oppdagerferd med de fleste baner, i de fleste retninger og bytter linjer både sent og tidlig, med den største selvfølge. Sidsel

Fra Løkfisken til Den feite vertinne

Besøk av Dagbladets kryssord maker, Rolf Hansen, bidro til en fuktig visitt på restaurant Zwiebelfish, vannhull for nordmenn i Berlin. Etter Ambjørnsens presse konferanse på stedet ble det riktignok uro i den norske leir og mange mente at det var på tide å flytte. Altfor mange norske turister strømmet til og det ble liksom ikke det det hadde vært: et sted for journalister, kunstnere og ambassadefolk. Restauranten er hyggelig den: med journalister, ambassadefolk, noen kunstnere - og en dødelig sterk Chili con Carne på menyen. Og bilder av stamgjester på alle vegger. Vi hadde jo hørt at Jahn Otto Johansen hang her, men etter å ha gjennomgått bildegalleriet meget grundig var det klart at det gjør han ikke. Det gjør han derimot på en helt annen cafe: Dicke Wirtin like i nærheten. Her henger han til gjengjeld i flere utgaver. Vi tror også vi kan dokumentere at han startet sin karriere på dette utestedet som ganske ung .... sidsel

Rundt og rundt

Etter to måneders betenkningstid stilte vi oss besluttsomt i køen for å ta heisen opp i Fernsehturm: vi suste 203 meter rett opp. Så en trapp til høyde 207.53 og inn i kafeen, der vi fikk anvist bord nummer 25 og øyeblikkelig bestilte zwei Bier. Noen slurker måtte til før vi, ikke uten hjertebank, maktet å skue utover Berlin, mens restauranten rolig roterte slik at vi stadig kunne se nye deler av byen. Etterhvert ble hjertet roligere og vi dristigere og det var faktisk veldig morsomt å se Hackerscher Hof, Schönhauser alle, Museumsinsel, Tiergarten, osv osv, alle de stedene vi har besøkt i løpet av de ukene vi har vært her. Her fra oven var forskjellen mellom bebyggelsen før og etter den kalde krigen påfallende. De enorme høyblokkene fra DDR-tiden er ikke spesielt vakre, men kanskje funksjonelle? Volkspark Friedrichshain, som vi besøkte en sen ettermiddag i skumringen, ligger som en grønn lunge midt i all denne betongen. Parken ble anlagt i 1848 med sletter og skoger og sportplasser og restauranter og ikke minst akebakker når snøen legger seg hvit over haugene. Men fjernsynstårnet, altså. Vi klarte det. sidsel