Fra Mick Rock til Bonden

Matspalten: Farvel Mick Rock. Sulten river i oss og vi må videre. Hva skulle være bedre enn en ekstra flott siciliansk gourmet restaurant, Al Contadino? Som på norsk lyder det litt mer trauste navnet bonden. Men altså: Al Contadino. Heldige var vi også som fikk græbba til oss det aller siste bordet denne kvelden. Dette spisestedet er så ekslusivt at det ikke bare er å gå rett inn. Her må vi ringe på, vente litt - og så slipper vi omsider inn i en trang gang med garderobe, der vi kan skue bord med feststemte gjester til høyre og venstre. Snart er vi plassert, vi også, i dette intime, trange fellesskapet. Kelneren løper oss til hånde med menyer og flertallet velger raskt en entrecote med trøfler. Vi lar oss anbefale en rød Syrah vin og eksklusivt flaskevann. Så følger et for oss ukjent skjenkerituale. Kelneren heller en skvett av de dyre dråper i et av glassene. Dreier det så rundt slik at vinen på en måte har vasket hele glasset innvendig. Den samme vinskvett blir hellet over i de andre glassene, som gjennomgår samme vasking etter tur. Deretter er tiden inne for å skjenke i og vi kan drikke den fyldige røde vin. Noen tid forløper og så kommer maten! Et digert kjøttstykke troner ensomt på hver tallerken. Duften er himmelsk. Men ... er det alt? Intet tilbehør? Det skal visst være slik, så vi setter gaffelsen i kjøttet, som er dekket med syltynne skiver av trøfler og namm, namm. Det er virkelig fantastisk. Halveis i kjøttstykket, som nok kunne vært litt varmere, kommer plutselig en liten plett med potetbiter til hver kuvert. Sent, men sikkert godt, tenkte vi. Det var sent og dessverre ikke godt. Og overhodet ikke det lekre kjøttet verdig. Gamle poteter kappet i biter og ristet litt i steikepanna. Men klaget vi? Neida. Gleden over det saftige kjøttet var stor og med nok en flaske god vin og derpåfølgende desserter og ost glemte vi helt, den elendige potet. sidsel