O' lykke (3)

Det er typisk norsk å vær god, var det noen som sa.., og i går skulle vi sanne hennes ord i den praktfulle filharmonibygningen i Berlin, der selveste Truls Mørk med sin cello var solist med Deutsche Symphonie Orchester Berlin.
Dmitri Sjostakovitsj og hans konsert for cello og orkester nr.2 i G-dur sto på programmet, uroppført i Moskva i 1966 med Rostropovitsj som solist, så det var store sko vår landsmann tok på seg. Og så langt vi var i stand til å bedømme fylte han dem med godt monn.
I tre kvarter bakset han med sitt vakre instrument, mest var det henført og øm stryking, men innimellom slag og ublid pizzicato, så klimpring, og så myke strøk igjen, og så kompliserte, fingerbrekkende harmonier i glissando, og vi kunne ane fra vår posisjon nesten rett over ham hvordan svetten piplet på pannen hans.
Det var svært vakkert og veldig imponerende, og da orkestret avsluttet med symfoniske danser av Rachmaninoff (uroppført i 1941 i Philadelphia under ledelse av Eugen Ormandy), som var tyngre, mørkere og kanskje enda vakrere og mer medrivende, reine rock’n roll i noen passasjer, så var kvelden fullbrakt. bjørn