Feuilleton
av Bjørn
Djevelsjøen (bildet) lå der før vi visste ordet av det, et unnselig lite tjern, et oppkomme, ikke mer, med store, røslige løvtrær som la hele den sørvestlige delen av vannet i en tung skygge. Noen soltilbedere på stranda på vestsiden, noen hunder og en naken mann inntok vannet med mye plask, trass i at vi skrev slutten av oktober og at hundebading er forbudt.. En pussig bygning, som et litt nedfallent jaktslott, gjemt bak løvhenget, det var det lokale Økowerke, et vell av informasjon om nymotens energipåfunn kunne det by skoleklasser og andre interesserte, ifølge et oppslag.
Men noe svar på vår drøm om Storflåtan på tysk var dette ikke, så vi la i vei videre mot vest, i retning av den store innsjøen tre kilometer videre innover langs en bred og rak grusvei som etter en halv time førte oss fram til Den Store Sjøen, selveste Havel, som via sine korresponderende vannveier kan føre en lukt ut i storhavet langt i nord og vest, rundt Kiel og Hamburg og deromkring.
Som den lokale servitrise på det lokale strandhotellet kunne meddele oss, etter at hun hadde konsultert selve Sjefen i dette avgjørende geografiske spørsmål. Hvorpå hun kunne servere oss ukas beste gulasj, slik at vi kunne lene oss bedagelig tilbake og la våre dovne pensjonistblikk gli over de hvite seil som lente seg fint mot øst i formiddagsbrisen, og ofre resten av vår lydhøre pensjonist-oppmerksomhet til ”Sail along silvery moon”, som strømmet fra hotellets høyttalere med sine skinnende saksofoner, og brakte oss tilbake til fjerne tider. Om ikke akkurat til Storflåtan.(slutt)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar