Grønne enger over Berlin (5)

Feuilleton


av Bjørn

I min ungdomstid bodde jeg i perioder i Sør-Tyskland, i Stuttgart området, i et område av dette landet, som den gang het Vest-Tyskland, som forlengst hadde slettet sporene av krigen. Der produserte de vin og Mercedeser under mottoet: «Schaffe, schaffe, haüsle baue, schaffe, schaffe, verrecke..». Som betyr: «Jobbe, jobbe, bygge hus, jobbe, jobbe, dø».
Noen år seinere skulle jeg komme til å tilbringe tid i Øst-Tyskland, rett utenfor Berlin, i en tid da brunkullosen fortsatt lå som en eim av fattigdom over landets østlige deler, hvor bygdeveiene fortsatt var sand- og jordstier som man knapt kunne kjøre bil på, om man altså skulle ha det, og hvor vaklevorne damplokomotiver ikke måtte kjøre fortere på like vaklevorne skinner enn 37 km/t. Om natten hørte vi skuddene fra den grønne grensen. Som oftest skjøt de på harer, men noen ganger også på mennesker.
Akkurat der hvor den nye forbundsdagsbygningen, omtalt i forrige episode, krysser Spree, og hvor sporene etter den gamle Muren fortsatt er markert i brusteinene, er det nå reist sju store kors, malt i hvitt på svarte jernplater(bildet), som markerer sju liv som ble tatt av øst-tyske grensevakter under forsøk på å krysse elva. Så de tunge minnene tas vare på. Men tiden går likevel ufortrødent videre. Nå revurderer historikerne antall dødsfall langs muren og det som ble kalt den grønne grensen. Det har vært vanlig å snakke om at omkring tusen mennesker ble drept av de øst-tyske grensevaktene. Nå tror man tallet neppe overstiger 600-800. Samtidig vurderer berlinerne å rive de siste få hundre meterne som står igjen av Muren ved Spree lenger øst. Men det kommer jo nye murer mellom menneskene andre steder. Så det jämnar ut sig, som man sier på svensk. Og historien vakler videre...slutt.