Slott sorgløs

Forrige gang vi besøkte Slott Sanssouci i Potsdam, var det i den lett depressive atmosfæren under kommunismen på syttitallet. Den gang som nå var Potsdam delstatshovedstad i Brandenburg, men den gang altså i den pussige statsdannelsen DDR. Den småsure lukta av brunkull hang i lufta og all verdens innsats var ikke gjort for å holde alle gyldne og dekadente forsiringer i maksimal skikk.
Når vi så inntreffer her en småsur gråblek novemberettermiddag rett før skumringstimen et trettitalls år seinere er stemningen strengt tatt ikke så veldig annerledes. Skiltet foran inngangsdøra viser fortsatt stengt, slik det gjorde den gang, men nå bare fordi vi faktisk har somlet så lenge med å komme fram til selve slottsinngangen at man har rukket å stenge for dagen. Og været er like småsurt og gråblekt som under kommunismen..
Men hovedsaken i Sanssouci-slottet er tross alt (kan vi si som altså aldri har prestert å komme innenfor dørene..) det omliggende parkarealet, de fantastiske trappene (se video), vinrankene på avsatsene, de snorrette alleene, det dekker hele 2870 mål, og jeg som syntes jeg hadde det romslig på to mål i Solveien i sin tid.. Den svære parken ble anlagt i en gammel frukthage i 1725, mens selve rokokkoslottet ble bygd av Fredrik II i 1745. Det praktfulle interiøret, som vi altså aldri har fått beundret, er laget av herrene med de fjonge navnene Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff og Johann August Nahl.
Fredrik II, som også ble kalt Fredrik Den Store, elsket slottet så høyt at hans siste ønske var å bli begravd her sammen med sine mynder. Først i 1991 ble hans siste ønske oppfylt, i mellomtiden vansmektet han - og hundene - i en grav ved Garnisonskirken i Potsdam..bjørn..

Berlin i mitt hjerte

Det er med et visst vemod jeg i disse dager pakker sammen. Noen eiendeler rikere: bøker, CDer, DVDer. For ikke å glemme tøfler, joggesko og en tykk, varm vinterjakke med hette. Husker godt hvordan jeg opplevde de første dagene her: begeistring høyt og lavt. Byen, gatene, livet, lydene, kafeene, maten, U-bahn og S-bahn og det gikk aldeles rundt for meg så mange reise muligheter det var. Men også så komplisert. Hvilken retning? Hvilket nummer på banen eller toget for å komme hvor? Og hvor skulle en bytte? Etter hvert oppdaget vi også trikken som bidro til å gjøre transportmulighetene enda bedre. Vi startet hver morgen med entusiastiske joggerunder på den nærmeste sportsplassen her. Deretter gikk turen innom den lokale utgaven av varekjeden Kaisers for å kjøpe ferskt brød og avis. Berliner Zeitung ble daglig lektyre og en venn på veien inn i de berlinske nyheter, samfunnsbetraktninger og kultur.

Etter disse åtte ukene har jeg gradvis gått dypere inn i Berlin. Det har kommet en annen forståelse for de enorme konfliktene byen huser. At muren ble revet og Øst og Vest ble gjenforent har på kort sikt kanskje skapt flere problemer enn løsninger. I flere artikler forteller Berliner Zeitung om de enorme levekårsforskjellene som gjelder. En undersøkelse om barns oppvekstvilkår er knusende. Medforfatter av rapporten, Jürgen Borchert, sier rett ut at det er en katastrofe uten sidestykke. Hvert 6. barn hører hjemme i familier som har inntekter under fattigdomsgrensen. Og de fleste av disse barna bor i de store byene i øst. Veldig mange dropper ut av skolen. Arbeidsløsheten er stor. Vi har sett litt av dette i løpet av våre uker. Det er et stort antall unge, tyske tiggere. De står utenfor butikkene og tog-stasjonene med papirbegrene sine, to-tre hunder og har gjerne etablert en sitteplass med poser og tepper og bagger. Berlinernes utfordring må være å gi disse unge utdanning, jobb og muligheter for et godt liv.

Til tross for et nytt og skarpere blikk og en viss hjemlengsel, er begeistringen for byen her like sterk som da vi kom hit tidlig i oktober. Berlin som rommer det meste av kultur, historie, debatt og opplevelser. Riktignok tok frisksporten og joggingen en brå slutt etter at vi begge i noen dager lå rett ut med radbrukne rygger. Vi fikk jo også et betimelig spørsmål hjemmefra, som reaksjon på våre joggerapporter: Er dere på helsefarm der nede, eller? Det har vi altså ikke vært. Vi har gått deilige turer i Grunewald og nå reiser vi jo rundt på oppdagerferd med de fleste baner, i de fleste retninger og bytter linjer både sent og tidlig, med den største selvfølge. Sidsel

Fra Løkfisken til Den feite vertinne

Besøk av Dagbladets kryssord maker, Rolf Hansen, bidro til en fuktig visitt på restaurant Zwiebelfish, vannhull for nordmenn i Berlin. Etter Ambjørnsens presse konferanse på stedet ble det riktignok uro i den norske leir og mange mente at det var på tide å flytte. Altfor mange norske turister strømmet til og det ble liksom ikke det det hadde vært: et sted for journalister, kunstnere og ambassadefolk. Restauranten er hyggelig den: med journalister, ambassadefolk, noen kunstnere - og en dødelig sterk Chili con Carne på menyen. Og bilder av stamgjester på alle vegger. Vi hadde jo hørt at Jahn Otto Johansen hang her, men etter å ha gjennomgått bildegalleriet meget grundig var det klart at det gjør han ikke. Det gjør han derimot på en helt annen cafe: Dicke Wirtin like i nærheten. Her henger han til gjengjeld i flere utgaver. Vi tror også vi kan dokumentere at han startet sin karriere på dette utestedet som ganske ung .... sidsel

Rundt og rundt

Etter to måneders betenkningstid stilte vi oss besluttsomt i køen for å ta heisen opp i Fernsehturm: vi suste 203 meter rett opp. Så en trapp til høyde 207.53 og inn i kafeen, der vi fikk anvist bord nummer 25 og øyeblikkelig bestilte zwei Bier. Noen slurker måtte til før vi, ikke uten hjertebank, maktet å skue utover Berlin, mens restauranten rolig roterte slik at vi stadig kunne se nye deler av byen. Etterhvert ble hjertet roligere og vi dristigere og det var faktisk veldig morsomt å se Hackerscher Hof, Schönhauser alle, Museumsinsel, Tiergarten, osv osv, alle de stedene vi har besøkt i løpet av de ukene vi har vært her. Her fra oven var forskjellen mellom bebyggelsen før og etter den kalde krigen påfallende. De enorme høyblokkene fra DDR-tiden er ikke spesielt vakre, men kanskje funksjonelle? Volkspark Friedrichshain, som vi besøkte en sen ettermiddag i skumringen, ligger som en grønn lunge midt i all denne betongen. Parken ble anlagt i 1848 med sletter og skoger og sportplasser og restauranter og ikke minst akebakker når snøen legger seg hvit over haugene. Men fjernsynstårnet, altså. Vi klarte det. sidsel

Auf wiedersehen, Berlin!

Om ei ukes tid, når turen går nordover mot polarlandet ved verdens ende, er det på tide å ta farvel med Berlin, byen med den tunge historien og de grønne engene mellom de nye arkitektoniske vidundrene (det første bildet), byen som ifølge Ingvar Ambjørnsen minner om Sørumsand på åttitallet, - byen med kanskje verdens beste kommunikasjonssystem, her går det jernbanelinjer og høybaner og undergrunns baner og trikkeskinner bokstavelig talt over alt, - og byen med en vakker, men noe unnselig flod, nemlig Spree, som flyter langsomt forbi både i sin hovedstrøm og via flere grener, kanaler, som gjør Berlin til en herlig by med vann.
Og hva er det så vi husker fra to måneders ruslerier?
Jeg kjenner jeg fristes til å si ingenting, men sannheten er vel mer at det er så mye som er verdt å huske og det er ikke så mye av det som trenger seg på som helt spesielt. Bortsett fra dette at det er så mye, og vi har bare så vidt begynt, men reiser likevel med følelsen av å ha fått unnagjort det grøvste.
Men om man skulle presse meg, ville jeg sagt opera forestillingene, og de deilige konsertene, og Grunewald, selve Berlinerskogen (det nederste bildet), som vi har besøkt igjen og igjen, helst ved skumringstid, hvor villsvinenes krafsing i underskogen nesten kan høres, om vi tar fantasien litt i bruk, - men også de pussige kino forestillingene med gamle filmer som ryker i gamle skjøter og befordrer hyppig ølinntak i de mange pausene (ikke fordi vi lot oss lokke av det, neida..).
Og de livsfarlige syklistene, som nær hadde drept oss ved flere anledninger, - bilene holder seg jo der de skal være, mens syklistene.. Og så alle de grinete ekspeditørene som mobber oss for vår manglende evne til å utstøte de påbudte tyske høflighets frasene til alle tider og helt ustoppelig, ..og den fantastiske videosjappa som har plukket det de synes er tidenes 100 største film regissører og tilbyr nær sagt hva det skal være av gullfilmer (som jo kanskje, når man ser dem igjen tredve år etter, ikke alle nødvendigvis var gullfilmer) .. og hundebæsjen på fortauene, og den deilige prunkløse leiligheten med bare to gryter og et klosterlignende soverom, og,..resten får du tenke deg..bjørn.

Action-doku om svart mafia

Film:
American Gangster (am.)
Regi: Ridley Scott
Med Denzel Washington og Russel Crowe

Her kommer action-spesialist Ridley Scotts halvdokumentariske film om den svarte mafiabossen Frank Lucas som rundlurte den italienske narkomafiaen ved å smugle inn superren heroin i amerikanske militærfly direkte fra Vietnam og Thailand midt under krigen i Vietnam. Den elleville historien har vært ukjent for oss opptil nå, men det viser seg jo at både Lucas (Denzel Washington spiller kjeltringen Lucas med både sjarm og brutalitet) og politietterforsker Richie Roberts (Russel Crowe, rufsete purk som er god på bunnen), som fikk satt ham fast den gang, fortsatt lever og har bidratt med sitt under produksjonen av filmen. Dessverre, og kanskje nettopp på grunn av denne medvirkningen fra levende aktører, makter ikke Scott å gi filmen en overbevisende filmatisk form, det blir en litt oppstykket og hoppende, og altfor lang, fortelling. Men når slutten nærmer seg og alle de poengene triller inn som ikke ville stått til troende om det ikke faktisk hadde vært sant, er det verdt strevet og vel så det å se denne filmen. En femmer på terningen, om vi hadde hatt noen.bjørn

Egil vant!

Det ble seier til Nesodden, til vår ferieplantevanner og brevvideresender Egil, på forrige ukes cola-konkurranse. Han lå et hestehode foran Lars på sølvplassen og Frode, som må nøye seg med bronsjeplassen. Egils bidrag til colanavn omfatter hele seks colamerker: Happy-cola (som også Frode bidro med), Jolly-cola, (som Lars bidro med, og han hadde også med Cherry Cola, som han var alene med), pluss Club Cola, iranske Zam-Zam-cola, tyske Sinalco Cola, og Mexicola. Selv har jeg også drukket en del Rom Cola, sier vinneren, og så Pina Cola, da.. Skål for den lykelige viner(som det blir hetende når man skriver på lap top og har problemer med å få med dobbelte konsonanter!). Premien tilflyter ham en gang på nyåret..bjørn..

Pastorale drømmerier

På den vakre Påfugløya (Pfaueninsel) midt i den store Havelsjøen som i dag danner bygrensen sørvest i Berlin, drev keiser Fredrik Wilhelm II, hans elskerinne Wilhelmine Encke og resten av det keiserlige hoff dank blant kyr, påfugler, ville dyr og liksomruiner på slutten av 1700-tallet.
Liksomruinene og påfuglene fins der fortsatt i dag, og minner oss om en tid da pastorale drømmerier var det hotteste blant noblessen, og de flotteste slott var bygd i tre i det en av våre guider kaller en klassisk gotisk ruinstil, der det viktige var at det skulle se forfallent ut.
Stakkars Wilhelmine, som seinere skulle bli grevinne av Lichtenau, var satt i en slags fangenskap i sitt lille eventyrslott helt sør på øya(det nederste bildet), der slottet var synlig for keiseren når han var hjemme i sitt eget marmorslott noen kilometer borte på den andre siden av sjøen, i Potsdam.
Men når keiseren altså innfant seg, kanskje ellers også, forresten, hva vet vi, var det tid for deilige vandringer i det vidunderlige parklignende landskapet, anlagt av den britiske landskaps arkitekten Peter Lenné. Der kunne både løver og tigere og apekatter beskues. Seinere er dessverre de ville dyrene fraktet til zoologisk hage i Berlin.
Turen gikk ofte helt nord på øya, en tur som sikkert kan ta en halv time om man somler litt ekstra, og der kunne de utmattete gjestene melke sin egen melk til teen, eventuelt kinne smør i en smørbutt, i det snodige lille ruinlignende slottet som fortsatt i dag heter Meieriet(det øverste bildet).
I denne ørlille slottspussigheten foregår det faktisk også nå på vinteren guidevirksomhet, og vi to bloggere fikk eksklusivt følge, - ingen andre turister viste noen interesse for det gotiske meieriet akkurat denne novembersøndagen, av hele to velkvalifiserte guider.
De la ut om den pastorale dekadansen den gang, og viste oss, som et slags trumfess, det gotiske rommet, hvor de gotiske katedralene åpenbart var forbildet, men hvor dimensjonene i det lille rommet og det faktum at alle spir og buer og velvinger (det midterste bildet) var håndsnekret og håndmalt, bidro til å understreke det drømmeaktige i dette keiserlige prosjektet. ..bjørn..

Praktfull grinefilm

Film:
Atonement (Brit.)
Regi: Joe Wright
Med Keira Knightly og James McAvoy

Denne nesten perfekte filmen, som vi dumpet over her i Berlin ved en tilfeldighet fordi den filmen vi egentlig ville se var flyttet til et annet tidspunkt, bygger på bestselgerromanen av Ian McEwan med samme navn, og ser i utgangspunktet ut som en krysning av Den engelske pasienten og Stolthet og Fordom (Sistnevnte forøvrig laget av samme regissør: Joe Wright). Men gjennom en snedig fortellerteknikk og et uventet temavalg blir den noe mye mer enn nok en vakker kjærlighetsfilm om det vanskelige livet i den engelske overklassen. Det gjennomgående temaet er noe så uvant i filmsammenheng som feighet. Vi er vant til at filmer, ikke minst i Hollywood, men også andre steder, dyrker heltene og, ja, forakter resten av oss, men her kommer altså en ekstremt velgjort filmatisk fortelling om hvordan det går når feigheten seirer, slik den jo ofte gjør i det virkelige livet. Atonement, som kanskje best her kan oversettes med Tilgivelse, handler om hva som kan skje av forferdelige ulykker når en litt mer enn normalt overdramatisk og overfølsom 13-åring møter kjærligheten, i et samfunn preget av seksualangst og klassemotsetninger. For slike ulykker fins det nemlig ingen tilgivelse.
Atonement kommer opp i Norge på nyåret. Du er hermed varslet....sidsel og bjørn

O' lykke (4)

Nå står Berlin på ende igjen. Det kommer flere Knut'er..! Hva vi snakker om? Jo, det har seg slik at pappaen til den verdensberømte isbjørnen Knut, som i oktober reiste seg på to og hilste til alle lesere av denne bloggen(bildet), skal bli pappa igjen! Og det betyr minst tre nye isbjørnbabyer til for Berlin Zoo. Og det betyr enda større inntekter fra turistene, som allerede legger fra seg rekordsummer i den tyske hovedstaden for tiden. Det viser seg at Lars, som pappaen til Knut heter(!), har forelsket seg i alle de tre bjørnebinnene i hagen der de bor, nemlig Nancy, Katuschja og Tosca..
Berlin-avisa Der Tagesspiegel, som bringer den gode nyhet i dag, forsøker å finne ut hva all denne lykke kan komme av. Avisa ramser opp alle dyrebegivenheter de siste åra som har vært klare tegn, gode eller dårlige, om ting som skal skje. Som den trebente anda i zoologisk hage i Piura i Peru rett før tusenårsskiftet, som alle trodde varslet verdens undergang, hvilket den jo altså ikke gjorde.
Eller dødsfallet til verdens mektigste hund, Spot, i 2004, som varslet om inngangen til en andre presidentperiode for verdens verste president. Eller meldingen om at Michael Jacksons apekatt Bubbles var blitt overkjørt av en gressklipper, noe som ble tolket som et klart varslet om popstjernens endelige fall..
I et anfall av klarsyn, fristes vi til å påstå, lander avisa på et visdomsord fra den romerske dikteren Publilius Syrus, som mente at den som får for mye kjærlighet er undergangen nær.. bjørn.

Månedens konkurranse

Etter snart to måneders bloggvirksomhet her i Berlin, hvor vi har skrevet rundt et sekstitall blogger og i dag eller i morgen runder 200 profilklikk, altså klikk fra personer som har gått inn på vår profil for å se hvem vi er, innser vi at det må være på tide med en konkurranse! På en hyggelig restaurant på Oranienplatz i Kreuzberg i går, kalt Kaisers Kuchen, solgte de en pussig cola-variant som ble kalt afri-cola(bildet). Det minte oss om tidligere tiders pussige cola-navn, og vi kom til å tenke på isi-cola, og pepsi-cola. Spørsmålet vi stiller til våre lesere er: Hvor mange flere cola-navn kan dere komme på? Vinneren får to publikumsbilletter til Nytt på Nytt.. bjørn

Jeg var der

Kunstneren Daniela Comani har utstilling. På veggene langs sporene i U-bane stasjonen Alexanderplatz er det hengt opp 32 store plakater der korte tekster gir inntrykk av at Ich war's, jeg var der. I en fiktiv dagbok er Daniela Comani til stede på Alexanderplatz til ulike tider fra januar til desember. Begivenhetene strekker seg over 200 år, fra 1805 til 2007. Hun opplever alt fra dramatiske krigshandlinger til at hun får anledning til å sette opp denne utstillingen. 24. april 1945 overlever hun det siste bombeangrepet over Berlin: "Ich überlebe im unterirdischen Bunker vom Alexanderplatz den letzten alliierten Luftangriff auf Berlin". Og 13. august 1961: "Ich habe den Übergang in der Unterführung am Alexanderplatz zugemauert und die Eingänge oberirdisch verriegelt." Hun er med på å mure igjen undergangen under Alexanderplatz for å dele Berlin i to, øst og vest.

Utstillingen er en del av et stort prosjekt, U2 Alexanderplatz, som omfatter en rekke installasjoner og kunstneriske uttrykk. sidsel

Greven er død

I går kom meldingen om at selveste Grev Dracula, den udødelige, er død. Hans fulle navn var Ottomor Rodolphe Vlad Dracula Prinz Kretzulesco. Han døde 67 år gammel i sin nye leilighet i Königs Wusterhausen, dit han flyttet med sin unge kone og deres nyfødte barn i fjor, etter at grevens gods, på 50000 kvadratmeter, med 46 rom, var blitt for dyrt å holde vedlike.
Greven, hvis borgerlige navn var Otto Berbig, ble kjent i Tyskland da han opprettet fyrstedømmet Dracula i protest mot en sammenslåing av kommunene Schenkendorf og Mittenwald på nittitallet. Berbig, som opprinnelig var baker og antikvitetshandler, kjøpte sitt slott i Schenkendorf i 1995 og skapte stor ståhei med sine blodgiver-parties i samarbeid med Røde Kors. Siden det på et tidspunkt ble skapt tvil om hans stamtavle som ekte Dracula-etterkommer, han spiste hvitløk av hjertets lyst og fryktet ikke dagslyset, fant han en ung kone hvis blodsuger-stamtre det ikke skal herske tvil om. Og nå er altså arvefølgen sikret, og greven selv har kunnet tre tilbake. bjørn

Jubileum (2)

Om et snaut halvår, i april/mai 2008, er det førti år siden denne blogger, og islandske Oli Joensen, som seinere skulle bli sjefredaktør i Morgunbladid i Reykjavik, vannkjemmet lokkene og tok oss over Check point Charlie for å gå på dans i det sagnomsuste Cafe Moskau i Karl Marx Allee i Øst-Berlin.
Oli hadde for anledningen tatt på seg sin hvite smoking, og med sitt store hvite Solidox-smil og den snorrette sideskillen i det gylden blonde håret var det ikke fritt for at han fikk trøtte og slitne østberlinere til å se surt på oss da vi entret undergrunns banen i Friedrich Strasse.
For dem må han jo ha sett ut som selve skrekkbildet på Amerikaneren. Det skulle ikke forundre meg om det var nettopp den reaksjonen Oli ville fremprovosere...
Tidligere på dagen, etter at vi som snarest hadde vært innom det nybygde pressepalasset til Axel Springer og sett på ødeleggelsene som påskeopprøret noen uker tidligere hadde påført vinduene i inngangspartiet, var vi blitt tatt i mot i presseklubben i det øst-tyske journalistforbundet.
Det var også beliggende i Friedrich Strasse, og derfra ble vi kjørt rundt i svarte limousiner lastet til randen med vodka, til alt de kunne finne på å vise oss i sin fredselskende hovedstad.
Sammen med en gruppe journalister fra Nordisk Kursus i Journalistikk i Århus var vi på en ukes ekskursjon i Berlin, hvor vi ble mottatt som konger av byregjeringer både i øst og vest..
På Kafe Moskau var det dans til vestlige toner, spilt av et ungarsk orkester, og rett over gata lå den flotte Kosmos Kino, der det ble vist vestlige filmer, en helt spesiell foreteelse på disse tider. I dag heter den Kino International og er forsatt i full drift.
På kafeen, som har stått tom siden 1995, er det nylig, så vidt vi kunne se, påbegynt oppussingsarbeider (På bildene: Dagbladets kryssordreporter Rolf Hansen og coblogger Sidsel). I Berlins arkitekturguide, utgitt i 2006, er kafeen avbildet overgrodd med busker og kvas, men nå ser det altså lysere ut...
Kanskje blir det en ny dans på Kafe Moskau. Men twisten er jo ute igjen..bjørn

Fra Mick Rock til Bonden

Matspalten: Farvel Mick Rock. Sulten river i oss og vi må videre. Hva skulle være bedre enn en ekstra flott siciliansk gourmet restaurant, Al Contadino? Som på norsk lyder det litt mer trauste navnet bonden. Men altså: Al Contadino. Heldige var vi også som fikk græbba til oss det aller siste bordet denne kvelden. Dette spisestedet er så ekslusivt at det ikke bare er å gå rett inn. Her må vi ringe på, vente litt - og så slipper vi omsider inn i en trang gang med garderobe, der vi kan skue bord med feststemte gjester til høyre og venstre. Snart er vi plassert, vi også, i dette intime, trange fellesskapet. Kelneren løper oss til hånde med menyer og flertallet velger raskt en entrecote med trøfler. Vi lar oss anbefale en rød Syrah vin og eksklusivt flaskevann. Så følger et for oss ukjent skjenkerituale. Kelneren heller en skvett av de dyre dråper i et av glassene. Dreier det så rundt slik at vinen på en måte har vasket hele glasset innvendig. Den samme vinskvett blir hellet over i de andre glassene, som gjennomgår samme vasking etter tur. Deretter er tiden inne for å skjenke i og vi kan drikke den fyldige røde vin. Noen tid forløper og så kommer maten! Et digert kjøttstykke troner ensomt på hver tallerken. Duften er himmelsk. Men ... er det alt? Intet tilbehør? Det skal visst være slik, så vi setter gaffelsen i kjøttet, som er dekket med syltynne skiver av trøfler og namm, namm. Det er virkelig fantastisk. Halveis i kjøttstykket, som nok kunne vært litt varmere, kommer plutselig en liten plett med potetbiter til hver kuvert. Sent, men sikkert godt, tenkte vi. Det var sent og dessverre ikke godt. Og overhodet ikke det lekre kjøttet verdig. Gamle poteter kappet i biter og ristet litt i steikepanna. Men klaget vi? Neida. Gleden over det saftige kjøttet var stor og med nok en flaske god vin og derpåfølgende desserter og ost glemte vi helt, den elendige potet. sidsel

Tyskland mørklegges

Etter at Tysklands hovedstad i dager og uker har feiret lysfest med flomlys av alle de flotteste offentlige bygningene, har nå noen plutselig fått miljøskrupler. Disse noen, som er World Wildlife Fund, Greenpeace og Bild-Zeitung (!), foreslår mørklegging av det aller meste i hele Tyskland lørdag 8.desember klokka 2000. "Slokk lyset for miljøet" kalles aksjonen, som hittil har fått tilslutning fra Kølner domen, Neuschwansteinslottet, Heidelberg Slott, og Alte Oper i Frankfurt. Alle kan delta, fra hele byer, kommuner, foretak og husholdninger. Bare helt nødvendig lys som sikrer liv, som gatelys og nødlys til sykehus osv. holdes utenfor. Aksjonen er tenkt å vare i fem minutter. bjørn

Tapte for Hitler

I Prenzlauer Berg, i Greifswalder strasse, står Ernst Thälmann, 13 meter ruvende høy. Statuen ble reist i 1986 til minne om at det var 100 år siden han ble født, kommunist lederen på 1920-30-tallet, som ble drept av nazistene. Han fikk en slags heltestatus i Østtyskland og mange områder, gater, parker og plasser har fått navn etter Thälmann. Han stilte som president-kandidat til valget i 1933 og fikk da vel 10 prosent av stemmene, Hitler fikk nesten 39 prosent, mens Hindenburg vant valget med 53 prosent. Partiet KPD ble forbudt, Thälmann ble snart arrestert og satt fengslet i 11 år før han ble drept i konsentrasjonsleiren Buchenwald i 1944. I 1996 anmeldte Herbjørn Sørebø i Dag og Tid en ny biografi om Ernst Thälmann. Her ble det avslørt at Thälmann ble sveket av sine egne. Han, som betingelsesløst hadde støttet Stalins politikk i kampene i Komintern, fikk ingen hjelp til å unnslippe fra fangenskapet, slik andre tyske kommunistledere hadde fått.
Området rundt statuen, Thälmann-parken, er omkranset av enorme boligblokker, uttrykk for datidens typehus, som mange ønsket at hele Prenzlauer Berg skulle fylles med. Vi som i dag er på besøk her er fornøyde med at det ikke ble gjennomført. sidsel

Kildesortering - på perrongen

Imponerende, ikke sant. Fire kvikke karer venter tålmodig på deg. Her på togstasjonen kan vi reisende enkelt og greitt sortere søpla vår. Husk bare å møte fram i tide slik at du rekker å putte riktig avfall i riktig beholder. Restmüll, for eksempel. Hva skal nå egentlig dit? Vi vet i hvert fall at glass, papir og forpakninger ikke skal i Restmüllen. Så da er det jo enkelt: alt annet? Hva med plast, forresten? Er det Verpackung kanskje? Dette er svært komplisert, faktisk. Og dersom en fordyper seg i problematikken kan det hende at Zurück bleiben runger utover perrongen. Det betyr ganske enkelt: bli stående der du er. Dørene til det toget du har ventet på er stengt og toget er i ferd med å reise videre. Men så går heldigvis togene svært ofte her. I hvert fall de vi pleier å ta ut til vår kjære Grunewald.

Der er forresten ikke søppelsorteringen kommet like langt som på perrongene. Rett ved de deiligste restauranter har det, helt siden vi ankom Berlin tidlig i oktober, ligget en rik ansamling av søppelsekker. Nå som innholdet etterhvert kryper ut av posene er det åpenbart at det ikke har vært noen kildesortering i forkant. Kanskje er det derfor ingen henter dem. Bare en av posene har riktig farge. sidsel

Skyggen av keiseren

På toppen av en høy ås (78 m.o.h.!) med vakker utsikt over Berlin områdets største innsjø, Havel, står et pussig mursteinstårn som på folkemunne blir kalt keiser tårnet. Offisielt heter det Grunewald Turm. Når man kommer gjennom skogen de drøye fem kilometrene fra T-banestasjonen i Grunewald en solskinnsdag får man et slående syn idet man trår ut av skogen: I et gyldent lys står en mannsperson i silhuett inne i tårnet. Man stusser et øyeblikk, men mannen rører seg ikke, så man velger snart å falle ned på at det må være snakk om en figur, eller altså en statue. Og det er ingen hvem som helst, nei, det er selveste keiseren vår, Vilhelm, som står der, flomlyst av ettermiddagssola som strømmer gjennom de vakre blyglassvinduene i tårnets vestvegg. Selv har han vendt ryggen til utsikten og havet, og ser mot skogen. For de av oss som har besøkt et visst antall vestlandske fjorder, og dermed har truffet noen etterkommere etter Vilhelm, og som heller aldri kan glemme keiserens kjempeskulptur av Fridtjof Den Frøkne i Sognefjorden, var det gylne glimtet i mursteinstårnet dagens lille opplevelse. Noen mennesker slutter aldri å overraske. bjørn
Gå til toppen av siden

Fint folk i farten

Tid for vernissager i det tunge november mørket her i Berlin: Fredag en eksentrisk engelsk rocke fotograf (se tidligere blogg), og lørdag en hel gruppe med norske kunst akademi elever som under akademi professor Gunter Reskis beskyttende vinger hadde tatt turen og kunsten sin til fjerde etasje i Berlin galleriet Obergeschoss Dritte Finger Rechts.
Dit tok også Deres ærede bloggere turen, mest fordi en av oss kjente en av kunstnerne, nemlig Christian Hennie (første bilde), som ellers bor i et tre i Brakkeby grenda i Gamlebyen i Oslo (der han kanskje har møtt personen han har tegnet i bilde nummer to), en bopel som forøvrig nå er registrert som byøkologisk og kulturell forening i Brønnøysund registeret, - men også nå dessverre er truet med riving.
Mye fint norsk folk var møtt fram, mest kjent, for oss i hvert fall, var maleren Arne Paus, hvis datter Bodil Cecil Paus (bilde nummer tre) var en av utstillerne. Sammen med ham, faktisk begge to kjørende i bil hele veien fra Norge for anledningen, kom NRK-fotografen Eivind Aaeng, som i sin tid var medansvarlig for flere av professor Drøvel-seriene.
Men siden denne bloggen ikke er som andre blogger, og i hvert fall ikke tar mål av seg til å bli en kjendis blogg, bringer vi her ingen bilder av kjente mennesker. Bare bilder av kunstnerne selv, deres beundrere, og deres bilder:
Bilde fire: Håkon, Monica og Sidsel foran Emma Trytis artige krokmaleri, bilde fem: Kunst beundrer Lars, og bilde seks: Sidsel (igjen) beundrer et bilde av André Tehrani. ..(bjørn)

Grønne enger over Berlin (5)

Feuilleton


av Bjørn

I min ungdomstid bodde jeg i perioder i Sør-Tyskland, i Stuttgart området, i et område av dette landet, som den gang het Vest-Tyskland, som forlengst hadde slettet sporene av krigen. Der produserte de vin og Mercedeser under mottoet: «Schaffe, schaffe, haüsle baue, schaffe, schaffe, verrecke..». Som betyr: «Jobbe, jobbe, bygge hus, jobbe, jobbe, dø».
Noen år seinere skulle jeg komme til å tilbringe tid i Øst-Tyskland, rett utenfor Berlin, i en tid da brunkullosen fortsatt lå som en eim av fattigdom over landets østlige deler, hvor bygdeveiene fortsatt var sand- og jordstier som man knapt kunne kjøre bil på, om man altså skulle ha det, og hvor vaklevorne damplokomotiver ikke måtte kjøre fortere på like vaklevorne skinner enn 37 km/t. Om natten hørte vi skuddene fra den grønne grensen. Som oftest skjøt de på harer, men noen ganger også på mennesker.
Akkurat der hvor den nye forbundsdagsbygningen, omtalt i forrige episode, krysser Spree, og hvor sporene etter den gamle Muren fortsatt er markert i brusteinene, er det nå reist sju store kors, malt i hvitt på svarte jernplater(bildet), som markerer sju liv som ble tatt av øst-tyske grensevakter under forsøk på å krysse elva. Så de tunge minnene tas vare på. Men tiden går likevel ufortrødent videre. Nå revurderer historikerne antall dødsfall langs muren og det som ble kalt den grønne grensen. Det har vært vanlig å snakke om at omkring tusen mennesker ble drept av de øst-tyske grensevaktene. Nå tror man tallet neppe overstiger 600-800. Samtidig vurderer berlinerne å rive de siste få hundre meterne som står igjen av Muren ved Spree lenger øst. Men det kommer jo nye murer mellom menneskene andre steder. Så det jämnar ut sig, som man sier på svensk. Og historien vakler videre...slutt.

Selveste Mick Rock

Gjesteskribent: Fredag var selveste Mick Rock på besøk i Berlin. Rockefotograf legenden møtte med mørke solbriller, et utpreget morratryne og alle stjernenykkene du kan forestille deg.

Han er best kjent for sine bilder av 70-tallets glam rock ikoner, som Queen, David Bowie, Mick Ronson, Lou Reed, Kevin Ayers, Iggy Pop & The Stooges, The Sex Pistols, The Ramones og Blondie.
Dette kunne ha skjedd, det var i alle fall slik det ble fortalt:

Køen hadde alt beveget seg et godt stykke ut i Kastanienalle da vi ankom Berlin Rock Photo Gallery. Under varmelamper, med vingløgg i hånden, sto berlinerne tett for å få et glimt av Mick gjennom vinduet på galleriet. Lars og Sidsel trengte seg elegant forbi køen og gjennom folkemengden og fikk knipset fotografen der han sto vaiende med videokamera i den ene hånden og mikrofonen i den andre. Historiene om Syd Barret, Queen og David Bowie kom løpende og latteren satt løst. Da historien om den nakne kvinnen på coverbildet av The Madcap Laughs var fortalt og latteren igjen tok publikum hadde Sidsel tatt til motet , hevet høyre arm og vinket " Hi Mick" , "Remember me?" Mick snudde seg, så ut mot menneskene i galleriet "Hmm?". "Over here Mick" sa hun igjen " Remember me? Remember Stockholm 69?" Blikkene snudde seg brått og umiddelbart mot Sidsel. Forventningene om at en scene var i ferd med å utspille seg etablerte seg i mengden. This is Lars, this is him!" fortsatte hun. Selv de store mørke solbrillene var ikke istand til å dekke reaksjonen i Mick Rocks ansikt. "Your son Mick" Ingen reaksjon." Don`t you remember Stockholm Mick?". (fortsettelse følger)

Røde og grønne menn

er ikke bare røde og grønne menn i trafikklysene i Berlin. De er ideologiske røde og grønne menn. Det finnes altså en vesttysk og en østtysk versjon av lysmannen. Et forslag om at den østtyske Ampelmannen burde havne på historiens skraphaug ble tidlig blankt avvist. Og siden har livet gått videre: den østtyske mannen har holdt seg til de tidligere østberlinske trafikklys og vice versa. I dag så vi til vår store overraskelse at den østtyske Ampelmannen hadde flyttet inn i et trafikklys rett ved Potsdamer Platz. Dette fenomenet ble øyeblikkelig avbildet. På den ene siden av gaten vestmann og på den andre siden østmann. Har noen surra med plasseringen? Tatt feil på lageret av lysmenn? Neida. I tiden som kommer skal en rekke østtyske Ampelmenn erstatte sine vesttyske kolleger. Hvorfor? Det sies at den østtyske er lettere å se. Kanskje det. Et annet svar kan være at den østtyske Ampelmannen er blitt en kultfigur og big bisnis. Såpass at det har vært en rekke rettssaker om markedsrettighetene til den lille mannen i trafikklyset. sidsel

Grønne enger over Berlin (4)

Feuilleton

av Bjørn

Gjenreisingen av den gamle riksdags bygningen, og hele det nye forbundsdags komplekset, er det mest slående eksemplet på hvordan man har knyttet det gamle sammen med det nye. Den nye forbundsdagsbygningen ligger langs en rett linje, helt fra finansdepartemenet kanskje så mye som en kilometers vei langt borte i vest og til det såkalte Maria-Elisabeth-Lüders-huset på den andre siden av Spree. Denne praktfulle bygningen, eller rekke av bygninger, krysser Spree i en svær, luftig viadukt (bildet) akkurat der Muren krysset Spree for bare 18 år siden. Dette er ikke noe tilfeldig arkitektonisk innfall, men bidrar til å symbolisere det som kalles ”Band des Bundes”, altså samholdet forbundsstatene mellom, men også det faktum at øst og vest av byen nå er forent...fortsetter..

Kjøp hjelm

Dette er en sak som har modnet i meg gjennom flere uker. Berlin er et eldorado for syklister. Gamle og unge, ja, også de helt unge under tre år, suser forbi. Ære være byplanleggerne som har sørget for et sinnrikt nett av sykkelstier. Allikevel, selv som svoren tilhenger av tohjulingene, er det nettopp dette systemet jeg har opparbeidet en viss aggresjon mot. Det har seg slik at gatene stort sett er bygget over samme lest. Først og fremst har vi selve veibanen for biler. Når vi så beveger oss fra veibanen og mot fortauet kommer parkeringsplassene, gjerne på begge sider av veibanen. Så kommer jeg til saken: sykkelstien, som ligger på samme gatenivå som fortauet. Det er ikke alltid like lett å forstå hva som er for sykler og hva som er for gående. Men det kjenner vi hjemmefra.

Problemet her i Berlin er uløselig knyttet til fart. Når jeg skriver at syklistene suser, ja, så er det virkelig slik. Og skal gaten krysses gjelder det å huske nettopp dette. Å gå ut i sykkelstien uten å ha sett seg nøye om er forbundet med stor fare. En skulle tro at syklene ikke har bremser (i parentes bemerket så har jeg jo notert meg at de aller minste har noen slags tresykler uten pedaler og uten andre bremsemuligheter enn det de trinne, små barnebena kan by på ved å skrubbe når det går for fort). Men altså: syklistene kommer i en rasende fart og selv de som har bremser bruker dem ikke. De forventer rett og slett at vi fotgjengere skal sprette fram eller tilbake. Spretter vi tilbake, lurer farene der bak, fordi svært mange også sykler på fortauet. Og spretter vi fram, risikerer vi enten å ramle rett inn i en eller annen parkert bil eller vi havner ute i kjørebanen, der berlinerne ratter av gårde i en vanvittig fart.
Noen form for nøling kan en altså ikke koste på seg. Det gjelder livet. At gatene i liten grad er utrustet med det vi kaller fotgjengerfelt og trafikklys understreker jo sakens alvor. Her er en fotgjenger på eget ansvar.
PS: Jeg holdt på å glemme en detalj. Det går jo trikk i enkelte gater. Og trikkeholdeplassene er markert med uværsskur på fortausnivå. Egentlig ligger holdeplassen midt i sykkelstien. Her er det gjort en genistrek. Sykkelstien svinger seg på baksiden av det lille skuret og over i det området som normalt sett hører til fortauet. Hvis en for eksempel har vært inne i hattebutikken rett bak trikkeholdeplassen og kommer fornøyd ut etter et godt kjøp, er en ikke alltid like oppmerksom. Fra dørterskelen og rett over i sykkelstien. Faren for et ublidt møte med en av de susende er overhengende. Og da hjelper det ikke med en ny hatt. Det måtte i tilfelle være en hjelm. sidsel

Grønne enger over Berlin (3)

Feuilleton


av Bjørn

Og jeg antar at det er her hunden til Ambjørnsen ligger begravet, altså i disse åkerlappene mellom husene, som i Berlin er det tydeligste, og snart de eneste tegnene, på at her har krigen hersket. Og fortsatt hersker krig i rettssalene mellom etterkommerne etter dem som i sin tid eide og ble frarøvet sine eiendommer, og etterkommerne etter dem som seiret den gang og som ikke har til hensikt å oppgi en gevinst som en tung krig ga dem. I mellomtiden, mens altså årtiene går og rettsdokumentene samler nye lag med støv, ligger disse svære, uryddige områdene som åpne sår i en helt særegen by.
For når en tenker bakover til den tiden som har vært og den historien som røpes av disse store ubebygde områdene mellom den nye tidens ofte markskrikerske moderne arkitektur mastodonter, noen vakre og imponerende, noen bare imponerende, så blir en stemt til ettertanke på en måte som knapt noen andre byer kan stemme en til ettertanke, om vi holder oss til vår vestlige verden. Alle disse bygningene forteller en krystallklar historie om at en helt ny tid forlengst er ankommet (bildet). Sjelden springer dette mer i øynene enn akkurat i Berlin, for her ser vi fortsatt sporene etter det som var, eller i hvert fall tydelige skygger av sporene etter det som var..fortsetter..

Jubileum

I forbindelse med månedsjubileet for vårt opphold i Berlin, sammenfallende tilfeldigvis med en annen begivenhet, nemlig årets første snøfall, tok vi oss i dag tilbake til vårt første turmål i Grunewald, nemlig Wirtshaus Schildhorn, der vi for en måneds tid siden fikk den tynne fiskesuppa med fire gram fisk. Ja, tiden går, og vertshuset består. Gudskjelov, får vi si, for det er det eneste serveringssted igjen på de kanter som fortsatt holder åpent i novembermørket. Og uten det solide måltidet vi fikk der i dag hadde vi vel forkommet, som forøvrig er et typisk ord med aner tilbake til disse kanter. Krepert er et annet, men så ille var det ikke.
Men iallafall, der satt vi benket ved den vakre hvite duk under de vakre, frodige plataner som fritt vokser inne under det spenstige glasstaket, og speidet utover den vakre lille bukt, som altså ikke, slik vi i vår første video påsto, heter Krumme Lanke, men derimot Jürgen Lanke. Og det er jo noe helt annet, skjønt det må være samme familie. Men Lanke betyr altså, mellom oss, bukt. Så fikk vi det for oss at vi skulle lage en ny video for anledningen, siden den forrige vi laget her var litt for lang, hele 28 sekunder.
Så her er den. Bare 11 sekunder. Vær så god! Og gratulerer med dagen!
PS.: Strengt tatt var det på nabovertshuset at vi fikk vårt første måltid i Grunewald, en fantastisk gulasjsuppe. Men der har de vinterstengt, så da hadde det jo ikke blitt noen historie. I det hele tatt. bjørn

Svart fredag

Berlins største abonnementsavis, Berliner Zeitung, klager i et brev til Justisministeren over at post til redaksjonen er forhånds kontrollert. -Denne kontrollen er et angrep på pressefriheten, sier avisa. Saken har fått omfattende dekning fredag 9. november. Hjemme i Norge venter rettssaken mot Arfan Quadeer Bhatti. En journalist i TV2 ble i sin tid trukket inn i saken. Vi vet at Bhatti ble avlyttet. Hva med journalisten? Fagbladet Journalisten.no gjengir PST-leder Holmes synspunkt i saken: – Det er ingen utfordring for oss å avlytte journalister, og vi avlytter ikke journalister for å avsløre kilder. Men når en journalist tråkker i det samme beddet som vi opererer i, kan det oppstå problematiske situasjoner. Slik som den i fjor, med en emosjonell dimensjon, sier Holme. Hun ble altså avlyttet. Og Holme legger i samme artikkel til at det i 2005 ble avlyttet over 1500 telefonnumre og svært få av disse tilhørte journalister. Det var virkelig beroligende å høre. I Tyskland blir det fullsides avisoppslag og skarpe brev til Justisministeren når brev til avisa blir kontrollert. I Norge blir vi riktignok bekymret når det kommer frem at journalister blir telefonavlyttet, men hvor er forsidene og protestene? sidsel

O' lykke (3)

Det er typisk norsk å vær god, var det noen som sa.., og i går skulle vi sanne hennes ord i den praktfulle filharmonibygningen i Berlin, der selveste Truls Mørk med sin cello var solist med Deutsche Symphonie Orchester Berlin.
Dmitri Sjostakovitsj og hans konsert for cello og orkester nr.2 i G-dur sto på programmet, uroppført i Moskva i 1966 med Rostropovitsj som solist, så det var store sko vår landsmann tok på seg. Og så langt vi var i stand til å bedømme fylte han dem med godt monn.
I tre kvarter bakset han med sitt vakre instrument, mest var det henført og øm stryking, men innimellom slag og ublid pizzicato, så klimpring, og så myke strøk igjen, og så kompliserte, fingerbrekkende harmonier i glissando, og vi kunne ane fra vår posisjon nesten rett over ham hvordan svetten piplet på pannen hans.
Det var svært vakkert og veldig imponerende, og da orkestret avsluttet med symfoniske danser av Rachmaninoff (uroppført i 1941 i Philadelphia under ledelse av Eugen Ormandy), som var tyngre, mørkere og kanskje enda vakrere og mer medrivende, reine rock’n roll i noen passasjer, så var kvelden fullbrakt. bjørn

Grønne enger over Berlin (2)

Feuilleton

av Bjørn

Men som Sørumsand er altså Berlin en ansamling hus, bare så mye flere og mye større, og i Berlin, på samme måte som på Sørumsand den gang, kanskje, blir en slått av disse svære åkerlappene som strekker seg mellom husene, i Berlin helt usystematisk, og helt uten mening. For i Berlin er det ikke snakk om bondens åker og eng med bygg og havre og praktisk anrettete tiførselsveier mellom åkrene med dype hjulspor etter traktor og kanskje en og annen hestekjerre eller et utrangert badekar som drikketrau i et hjørne av åkern. I Berlin er det snakk om overgrodde, udyrkbare kvist og kvas-sletter med busker og grønt, her og der kanskje lett parkanlagt, men likevel ganske uryddig(bildet er tatt midt i hjertet av Berlin, med de moderne høyhusene på Potsdamer Platz i bakgrunnen). ..fortsetter..

Tidelibom

Joda, det snør, det snør og huttemeitu og det er mer vinter i Berlin enn i Oslo, skal jeg tro væroversikten på met.no. Et blikk ut viser den bedrøvelige søndag morgen. Sludd som klasker ned på biltak og gate. Usjj. Og i går, på vei til konsert, passerte vi akebakken på postdamenes plass. Hele plassen er gjort om til et julelandskap med nisser og kanskje også dverger. I hvert fall nisser. Det er vinter og snart er det jul, skal vi tro handelsstanden Og selvfølgelig er det pølser å få.

Berliner Morgenpost kan også melde at Knut endelig er i sitt rette element. sidsel

O' lykke (2)

I forrige uke var vi i det gamle, vakre konserthuset her i Berlin og så og hørte en flott versjon av Mozarts Reqiem, og denne uka har vi vært i Deutsche Oper og sett, og ikke minst hørt, operaene Cassandra (Vittorio Gnecchi) og Elektra (Richard Strauss). Irene Papas (som spilte Elektra i filmen) var dessverre ikke med..
Det handler om Agamemnons kone Klytemnestra som har fått seg en elsker i løpet av mannens krigsfravær i Troja i ti år. Hun får hjelp av ham til å drepe Agamemnon, som ofret deres felles barn, lillejenta Iphigenies, til gudene for å få god bør over til Lille-Asia da han reiste i krigen.
Klytemnestra, fantastisk sunget av Susan Anthony i den første delen, sliter tungt med en svær øks og et blodig offerlam i hendene den første timen, mens elskeren går rundt i mørk dress med henda i lomma. Det forhindrer ikke at de får utført drapet når Agamemnon vel kommer.
I annen del bakser Klytemnestras datter Elektra (Jeanne-Michele Charbonnet) i gjørma i det som skal være bakgården på Agamemnons slott, og konspirerer med diverse figurer om hvordan de skal få tatt livet av mora og elskeren, som altså i første omgang tok livet av Agamemnon. Og vips!, der står Orestes, den fortapte bror, og utfører villig den grusomme dåd..
Mye god og blodig komikk her, men altså fantastiske sangere, som presterer optimalt under de mest sinnssyke arbeidsforhold. Og i kveld er det Truls Mørk i Filharmonien på postdamenes plass! bjørn

Being John Malkovich in Berlin

For oss som har sett filmen Being John Malkowich er det all grunn til, nok en gang, å stoppe opp her i Sophienstrasse. Plutselig dukker denne døra, eller porten opp, vesentlig lavere enn alle de andre nedover og oppover i gata. Assosiasjonene melder seg. I filmen var det jo bare å stupe inn gjennom den lille døra og så raste en inn i, ja, var det ikke nettopp hodet til John? Kan en gå inn denne døra i Sophienstrasse? Og hva vil skje om en gjør det?

sidsel

Hør: fuglene synger i Sophienstrasse

Det er bare det. Hverken i skogen eller i gatene eller i de mange små parkene eller langs Sprees bredder høres sangen fra de tusener nebb og struper. Jeg har knapt sett fugler, og i hvert fall ikke hørt deres lykkelige sang. Så skjer det bare som et lite under, da jeg stakk inn i en vakker, grønn og ennå blomstrende bakgårdshage i Sophienstrasse. Denne gaten skal forøvrig være typisk for boligmiljøet fra 18. og 19. århundre. Særlig gjelder det bakgårdene. I dag har det nok endret seg en del. Mange av bakgårdene er fulle av gallerier og kafeer og den slags tilbud til en intetanende turist. Men så kommer disse fuglene, da, og gir dagen nye toner, som såvidt trenger gjennom larmen fra gatelivet. sidsel

Stå på krava

Berlin 2007. Aksjoner! Minnene strømmer på, for å si det mildt. Grünerløkka på 70-tallet. Vi sto på barrikadene. Og kan i dag oppsummere at aksjonene den gangen førte fram. Til en viss grad. Hva med nummer 86 i Kastanienallee? Blir de nåværende beboere kastet ut? I skrivende stund ser det ut til at de holder stand. Og jeg håper de står på krava og kan bli boende i sitt lille rike. Som de selv uttrykker det: Wir wollen leben, wie wir das die letzten 15 Jahre getan haben, mit selbstbestimmten Regeln, geringen Mieten, ohne ständige Kontrolle, Gängelei oder Drohungen durch die Vermieter und gemeinsam mit Menschen, die ähnliche Ansichten zum Zusammenleben haben wie wir selbst.
sidsel

Grønne enger over Berlin (1)

Feuilleton

av Bjørn

Berlin i dag er som Sørumsand på åtti-tallet, sa Ingvar Ambjørnsen her om dagen, og jeg skjønner hva han mener, skjønt jeg var aldri på Sørumsand på åttitallet. Til gjengjeld var jeg mye på Sørumsand på femti- og sekstitallet, og jeg kan bekrefte at dette tettstedet på det indre østland er en samling hus ved en stor flod, som Berlin er det. Som til Berlin går det også tog til Sørumsand, men flyplass er det nok aldri blitt. Men kino hadde de på Sørumsand, i hvert fall den gang, i dag må du kanskje reise til Jessheim, for alt jeg vet. Jeg husker enda en mørk og regntung høstkveld da vi unge hadde vært og sett «Kong Salomos miner», den versjonen fra 1950 med Deborah Kerr og Stewart Granger. Det tunge regnværet ga meg krøller den kvelden, som jeg har hatt siden, skjønt i dag er de jo visnet, det skal sies, for dette var en høstkveld i 1959, det er rart hvordan tiden går. ..fortsettes..

Mediekommentar

Etter en måneds opphold i Tysklands hovedstad er det på tide med en medie kommentar. Her kommer den: Det mest oppsiktsvekkende for en nordmann som reflekterer over mediemarkedet i Berlin, er at papiravisene synes å komme ut som før. Som om de ikke sto på gravens rand, i ferd med å bli utslettet av den nye, vidunderlige teknologien.. Vi leser Berliner Zeitung daglig, og den oppfører seg som om den lever på seksti- syttitallet. Om de har panikk lar de seg i hvert fall ikke merke med det. Her kommer det pussige, håndskrevne meningsartikler på første side, eller bare rene anekdoter som sier artige ting om f.eks. livsånden. De gjør alt det vi gammelromantikere i norsk presse - de fleste av oss er jo av naturlige grunner ikke virksomme lenger - alltid har ønsket å gjøre: De går ut i livet og melder om stort og smått som berører folk. Og så får folk lese om hu derre på dertil egnede sider. Røversider kalte vi det.
Jada, Berliner Zeitung er som byens riktignok største abonnementsavis ikke noen storavis i en by med 3,4 millioner innbyggere. Den er på størrelse med dagens Dagbladet hjemme. Men det er mange Berlin-aviser, og det er mange tyske aviser ellers som selger godt i Berlin. Svært mange av dem er broadsheet-aviser, de skriver uendelig lange historier, og så er det noen populær-aviser, også, men selv noen av dem er jo store aviser i bredformat. Jo da, de er gått tilbake i opplag. Men likevel.
Er det slik at tyskerne har spesielt lange armer, eller har de veldig god plass mellom setene på bussene og togene og trikkene og undergrunnsbanevognene sine? Nei da, det er ikke slik. bjørn

Avgang fra spor 17

Ved jernbane stasjonen i Grunewald, der vi gjerne ankommer for våre hyppige skogturer til Schildhorn og Havelsee og deromkring, er det gjort et spesielt grep langs spor 17 som ligger litt avsides fra hverdagstrafikken, og hvor det ikke lenger går noen tog. På perrongene på begge sider av sporet er det lagt ned store jernplater side om side som hver og en markerer en togavgang med en last med jøder i årene fra 1941 til 1945. Den første platen markerer en togavgang med 1251 jøder til Lodz i Polen den 18.oktober 1941, deretter avganger, ofte flere ganger i uka, med opp mot et tusentall jøder hver gang helt fram til siste turen den 27.mars 1945, med 18 jøder til Theresienstadt. Til sammen rundt 55000 jøder skal ha blitt fraktet fra Berlin til de forskjellige konsentrasjonsleirene i Lodz, Riga, Bergen Belsen, Sachsenhausen, Minsk, Auschwitz, Theresienstadt osv. Her kan du lese mer om deportasjonene. Bjørn

Palast der Republik

Folkets Palass er snart borte. Bygget som huset DDRs nasjonalforsamling må vike for gjenoppbygging av fasadene av Berliner Stadtschloss fra 1500-tallet, knust under 2. verdenskrig. Ruinene av slottet ble revet på 50-tallet og Folkets Palass ble reist og sto ferdig så sent som i 1970. Det har vært og er sterke meninger om å rive palasset. I likhet med mange andre bygg fra DDR-tiden. En tids historie blir borte. Da det ble oppdaget at Folkets Palass inneholdt asbest ble bygget stengt på 90-tallet. Det endelige rivnings-vedtaket ble fattet i 2002. På det lille videoklippet seiler vi forbi på sightseeing. Hva guiden forteller er imidlertid svært uklart og angår sannsynligvis ikke restene av palasset. sidsel

Vi får munnen full

Matspalten: Nå er ikke suppe nok. Vi må ha dessert også. Vi bare må ha det. Og vi tok kaken usett. Orangenkuche. Den ble vårt valg. Men så kom vi på at enkelte kaker har en tendens til å være litt tørre. Og på menyen sto det som eget valg: Schlagzahne, 1 euro. Jo, vi sa som Ole Brumm: Jatakk, begge deler, kake og krem. Og det skal restauranten ha: porsjonene var så det holdt. Dessuten var jo ikke den appelsinkaka spesielt tørr … er det smør på flesk, vi sier? sidsel

Schild und Horn

Sagnet forteller om venderfyrsten Jaczo som har gitt navnet til den lille odden Schildhorn. I 1157, etter at han hadde tapt et slag ved Spandau, flyktet Jaczo til hest over sjøen Havel. Midtveis holdt hest og rytter på å gå under. I dette drama på liv og død svor Jaczo at han ville la seg kristne om han bare kom seg over sjøen i live. Da ble han fylt av en guddommelig kraft som reddet både ham og hans hest over bølgene og til land. Jacko hang sitt skjold og sitt horn på en furustamme og falt på kne i takknemlighet. Og slik fikk odden sitt navn: Schildhorn. Om historien er sann? Det er den sikkert ikke. Men i 1845 ble det oppført et minnesmerke over hendelsen på en liten høyde med utsikt over Havel. sidsel

Jakten på Storflåtan (3)

Feuilleton

av Bjørn


Djevelsjøen (bildet) lå der før vi visste ordet av det, et unnselig lite tjern, et oppkomme, ikke mer, med store, røslige løvtrær som la hele den sørvestlige delen av vannet i en tung skygge. Noen soltilbedere på stranda på vestsiden, noen hunder og en naken mann inntok vannet med mye plask, trass i at vi skrev slutten av oktober og at hundebading er forbudt.. En pussig bygning, som et litt nedfallent jaktslott, gjemt bak løvhenget, det var det lokale Økowerke, et vell av informasjon om nymotens energipåfunn kunne det by skoleklasser og andre interesserte, ifølge et oppslag.
Men noe svar på vår drøm om Storflåtan på tysk var dette ikke, så vi la i vei videre mot vest, i retning av den store innsjøen tre kilometer videre innover langs en bred og rak grusvei som etter en halv time førte oss fram til Den Store Sjøen, selveste Havel, som via sine korresponderende vannveier kan føre en lukt ut i storhavet langt i nord og vest, rundt Kiel og Hamburg og deromkring.
Som den lokale servitrise på det lokale strandhotellet kunne meddele oss, etter at hun hadde konsultert selve Sjefen i dette avgjørende geografiske spørsmål. Hvorpå hun kunne servere oss ukas beste gulasj, slik at vi kunne lene oss bedagelig tilbake og la våre dovne pensjonistblikk gli over de hvite seil som lente seg fint mot øst i formiddagsbrisen, og ofre resten av vår lydhøre pensjonist-oppmerksomhet til ”Sail along silvery moon”, som strømmet fra hotellets høyttalere med sine skinnende saksofoner, og brakte oss tilbake til fjerne tider. Om ikke akkurat til Storflåtan.(slutt)

Skrekkmonumentet

For litt mer enn 110 år siden, den 1.mai 1896, åpnet en enorm handels utstilling på et 900.000 kvadratmeter stort område i den svære Treptower-parken i Øst-Berlin, langs den sørlige bredden av Spree, bare noen meter fra det som i dag er den hyggelige ølstua ”Hugo der Reisende” i katakombene under S-banestasjon Treptower Park.
Tanken var å arrangere en verdensutstilling som den i Paris noen år tidligere, men Keiser Wilhelm, som var tenkt som utstillingens høye beskytter, var ikke begeistret for tanken. Men han kunne ikke forhindre at utstillingen ble en stor suksess.
Mer enn tre millioner mennesker var innom utstillingen og besøkte blant annet de 300 utstillingsbygningene, der bl.a. industriselskapet AEG sørget for belysningen med tusenvis av glødelamper, en sensasjon på den tiden, og selveste Wilhelm Conrad Røntgen demonstrerte sin splitter nye oppfinnelse: Røntgenstrålene.
Midt i det enorme messeområdet ble det anlagt en flere hundre meter lang sjø, som ble kalt Neuer-See. I dag kan vi besøke det sovjetiske krigsminnesmerket på dette stedet. Det ligger i en lang senkning i terrenget som trolig stemmer ganske nøyaktig med bassenget fra den gang.
Til sammen fem tusen sovjetiske soldater ble gravlagt her på slutten av 1940-tallet. Men her fins ingen navn. Selvfølgelig heller ingen religiøse symboler, slik vi er vant til. Bare enorme mengder stein og betong, Stalin-sitater i gullskrift, og groteske, krigsforherligende opptil ti meter høye helteskulpturer og steinrelieffer(bildet).

Det supper seg til

Matspalten har hatt et lite opphold. Men nå slår vi til igjen og vil her prise suppene. Etter nedturen med fiskesuppen der ute ved Havelsjøen, har vi heldigvis gjentagne ganger hatt store kulinariske opplevelser med suppene. For det er en sann fryd å lese spisekartene rundt forbi. Alltid en livreddende suppe. Foreløpig favorittvalg er Gulasjsuppe. Den forekommer i utallige varianter. Nesten alle like gode. Vinneren hittil er allikevel den vi fikk servert i en cafe rett ved Krumme Lanke U-banestasjon. Den er da også avbildet her. Gulasjsuppe med krem! Men vi har mange valg. Alle sorters Kartoffelsupper, Linsesupper og Hühnensupper, med eller uten Knödel eller Klöse.
Og vi må da også rose linsesuppen, Linsen-Eintopf, som vi fikk på stasjonskafeen på Treptow,
Hugo der Reisende. Servert med Wienerwürste. Her kan man snakke om dobbel fryd. Suppe mit Würste. sidsel